Hvordan skaper man trygghet for barn og unge som lever i beredskap hele tiden? For Helen Bergfald handler mye om relasjoner, tverrfaglighet og mennesker som faktisk har tid til å se. Etter mange år i førstelinjen i barnevernet vet hun hvor stor forskjell det kan gjøre.
Helen Nordblom Bergfald har jobbet store deler av yrkeslivet med noen av de mest sårbare barna og ungdommene i samfunnet.
Hun har bakgrunn som barnevernspedagog, videreutdanning innen konfliktarbeid, mekling og relasjonsarbeid i komplekse barnevernssaker – og har nylig levert masteroppgave i verdibasert ledelse.
I dag er hun medeier, nestleder og kvalitetsleder i Omsorgsgruppen, men går nå inn som avdelingsleder ved den nye ungdomsinstitusjonen til Omsorgsgruppen i Våler.
Men uansett rolle kommer hun stadig tilbake til det samme:
– Det handler om relasjoner. Alt handler egentlig om relasjoner.
Fra førstelinjen til Omsorgsgruppen
Helen har mange år bak seg i førstelinjen i barnevernet. En jobb hun beskriver som både meningsfull og ekstremt krevende.
– Det tar nesten knekken på deg noen ganger, sier hun ærlig.
– Du får alle historiene. Og folk sier at man ikke skal ta med seg jobben hjem, men det er levende mennesker det handler om. Det er ikke mulig å bare skru av.
Hun beskriver en arbeidshverdag preget av høyt press, mange saker og lite tid.
– Mange i barnevernet løper mellom møter hele dagen. De sitter med enorme mengder ansvar og informasjon. Og samtidig vet man at barn og familier trenger mer tid, mer nærhet og mer oppfølging enn systemet ofte klarer å gi.
Det var også noe av grunnen til at hun valgte å bli med i Omsorgsgruppen.
– Nå går vi inn for å hjelpe. Vi kan støtte familier, men også støtte barneverntjenesten. Vi kjenner språket deres, vi vet hva de står i, og vi vet at det alltid finnes mer informasjon bak enn det man ser utenfra.
– Barn leser rommet før vi voksne gjør det
Gjennom intervjuet snakker Helen flere ganger om hvor sensitive barn og unge er for stemninger, konflikter og uro.
– De kjenner stresset i rommet med én gang. De merker det før vi voksne gjør det selv.
Hun beskriver hvordan mange barn som har levd lenge med utrygghet blir eksperter på å lese mennesker.
– De vet hvem de kan spørre om hjelp. Hvem som blir sint. Føler stemningen er før noen har sagt et ord.
Særlig barn med tilknytningsskader lever ofte i konstant beredskap, forklarer hun.
– De følger med på alt. Hvor er nøklene? Hvor er rømningsveiene? Er det mat i kjøleskapet? De er på vakt hele tiden.
Derfor mener hun trygghet og regulering hos de voksne er helt avgjørende.
– Hvis vi voksne er stresset, urolige eller frustrerte, så kjenner barna det med én gang. Derfor må vi hele tiden jobbe med oss selv også.
Verdier viktigere enn perfekte CV-er
Som kvalitetsleder har Helen også ansvar for rekruttering og oppfølging av ansatte.
Hun forteller at Omsorgsgruppen er opptatt av langt mer enn bare utdanning.
– Vi ser etter mennesker som virkelig ønsker å jobbe med de mest sårbare i samfunnet. Folk som er gode på relasjon og som har gode verdier i bunnen.
Hun understreker at erfaring og personlige egenskaper ofte kan være vel så viktig som formell utdanning.
– Noen miljøarbeidere er helt fantastiske. De har kanskje mindre utdanning, men enorm kompetanse i møte med mennesker.
Samtidig er hun opptatt av mangfold.
– Vi kan ikke være et ekkokammer av oss selv. Folk må være forskjellige. Vi trenger ulike erfaringer, ulik bakgrunn og ulike perspektiver.
Ikke minst noen som gjenspeiler Omsorgsgruppens brukere.
Tverrfaglighet som faktisk fungerer
Et av temaene Helen brenner mest for er tverrfaglig samarbeid.
Det var også temaet for masteroppgaven hennes.
– Når man jobber med de vanskeligste sakene, holder det ikke at alle sitter hver for seg. Man må jobbe sammen rundt barnet og familien.
Hun mener mange familier opplever å bli sendt mellom ulike instanser uten at noen egentlig ser helheten.
– Vi ønsker å kunne samle kompetansen. At kommunen kan komme til oss og dermed få flere fagpersoner rundt familien samtidig.
Hun beskriver hvordan Omsorgsgruppen jobber med å sette sammen team som passer til den enkelte ungdom eller familie.
– Det handler om matching. Hvem passer akkurat her? Hvem kan bygge relasjon? Hvem kan skape trygghet?
– Vi ønsker jo at familiene skal klare seg selv
Selv om hun brenner for arbeidet, er målet alltid at hjelpen en dag ikke skal være nødvendig lenger.
– Vi ønsker jo at familiene skal klare seg selv. Det er hele poenget.
Hun beskriver hvor sterkt det er å se familier finne tilbake til trygghet og stabilitet.
– Når ting begynner å fungere igjen, og man ser at ungdommen får det bedre eller at foreldrene finner ro, så betyr det enormt mye.
Å se seg selv som voksen
Underveis i intervjuet reflekterer hun rundt foreldrerollen, egne erfaringer og hvordan voksne ofte må lære seg selv på nytt.
– Det er ikke for pyser å være forelder, sier hun med et smil.
Hun mener mange voksne må tørre å se på egne reaksjoner og mønstre.
– Man må nesten stoppe opp og spørre seg selv: Hva er det jeg driver med nå?
Det er også noe hun mener gjør henne tryggere i møte med både ungdom og foreldre.
– Vi er jo mennesker alle sammen. Det viktigste er ikke å være perfekt. Det viktigste er å være trygg, ekte og til stede.